I dag på min vei stod skogen i sin vakreste fargeskrud, og trærne strakk seg ivrig mot doven høstsol og gylne stråler.
Hvordan er det med deg?
Strekker du deg etter solstrålene, og viser fram fargene dine, – stolt uredd og vakker?
Kler du deg opp i farger, eller glir du bare forbi i skyggelandet?
Alle har noe vakkert i seg, på hver sin måte.
Tenk hvis alle trærne så like ut, eller det bare fantes en type blomster…

Biene summet rundt kubene i dag, dovne og forvirret.
Er du en flittig bie, som summer rundt, – alltid på farten til neste gjøremål, opptatt av å glede alle andre og produsere mest mulig, men så glemmer du deg selv?
Ta en pust i bakken og legg merke til det du ser rundt deg, av farger, former, lyder og lukter, – enten du er i naturen eller i byen.
Du er det aller viktigste på lista over gjøremål som flakser rundt i hodet ditt, – er ikke du fornøyd vil du ikke ha noe å gi andre heller….
Du er verdt å stå øverst, – glem ikke det!

Stråene bølget i vinden, men sperret utsikten for meg, – nesten som et….. gitter.
Setter du opp stengsler for deg selv, – eller lar du andre gjøre det?
Det er godt å gjemme seg noen ganger, det ligger trygghet i det, men…. du kommer ikke videre, eller  …. forbi.
Noen ganger er gitrene helt nødvendige, andre ganger en bremsekloss.
Enhver får prøve å finne ut når man må gå, eller når det er best å “ligge på hvileskjæret”.
Det er ikke lett.

En hest hadde spradet rundt med rytteren sin i dag,- var det mann eller kvinne som satt oppå, og hva tenkte de på der de red i høstsola?
De satte spor etter seg og fikk meg til å undres på min vandring.
Du setter spor etter deg, hvorenn du ferdes.
Noen ganger synes de ikke,  andre ganger kan du se speilbildet av sporene du satte i lysende barneøyne, gjenklanget av en  gammel dames latter, en sint rynke mellom øynene på noen som står deg nær over ord du sprøytet utover, eller rett og slett som et skoavtrykk som tatoverer bakken.
Noen spor er vanskelige å få bort, mens andre bare eksisterer noen timer, – som rådyrtråkk i gras.

Et enslig blad kastet en lang skygge, – helt alene lå det der i all sin gulnethet.
En hel sommer har det bladet delt felleskap med tusen andre på samme tre.
Det har slikket sol, vokst, danset i vinden og badet i milliarder av vanndråper.
Innimellom har det pisket sint mot stormkast og skreket ut sin skjebne på de grå dagene da selv fuglene ikke kom på besøk.
Alene kommer vi til verden, og alene vil vi en dag dra herfra.
Bort fra fellesskapet.
Men før vi kommer til den ensomme dagen må vi forsøke å  bruke alle dagene vi har fått, til å danse, gråte, le og strekke oss mot sola.
Framfor alt må vi huske på at vi er en del av noe større, men at hver enkelt av oss har stor betydning.

Ha en fin dag, og lev livet menneske!

Vurdert til: av 94 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg så deg i dag, og det har gått mange år siden sist, –  men da du kom inn i rommet hadde du den samme virkningen.
Hjertet mitt gjorde et hopp, og i et lite sekund var jeg igjen hensatt i et klamt og overfylt klasserom.
Men siden tiden leger de fleste sår, klarte jeg å overse deg i dag.
Jeg konsentrerte meg fullt og helt om maten og dem jeg satt sammen med, – dem som jeg vet er glad i meg, akkurat som jeg er.
Du skapte mange søvnløse netter, hjertebank, svetting og klump i halsen. Og du knuste muligens ikke så mange hjerter, men drømmene våre, dem prøvde du å knuse.

Når du kom inn i rommet, ble de mest engstelige av oss svært på vakt, mens de nonchalante og selvsikre heldiggrisene ikke verdiget deg så mye oppmerksomhet, annet enn at de lo av alle kommentarene du kom med.
Ulastelig antrukket i dress og blankpussa sko, vandret du bak oss, – fram og tilbake med et skjevt flir og en liten latter. Stakkaren som ble plukket ut, ble ikke bare hørt i leksene, men kommentarer på utseende og fremtidige yrkesvalg var dagligdags kost. Mange lo av morsomhetene, og vi som ikke synes det var spesielt behagelig å bli hengt ut, –  vi torde ikke si deg imot.

Jeg glemmer aldri den stille jenta som i hesteskoringen av elever satt nærmest kateteret ditt. Hun hadde rødt hår og fregner, og jeg kunne både se og kjenne sjenansen hennes på kroppen. Likevel latterliggjorde du hennes drømmer om å bli arkeolog, og spurte stadig om hun hadde husket å pakke ned kostene sine. Noen ganger hostet  du høyt og lot som om hun støvet der hun satt.  En dag var pulten hennes tom, og jeg så henne aldri mer igjen. Har aldri sett henne siden. Jeg håper at  hun i dag kan titulere seg arkeolog, at hun likevel virkeliggjorde drømmene hun betrodde deg med lav stemme en dag i 1989.
Årene siden har preget deg hardt, det kunne jeg se i dag.
Du var dårlig til beins,bustete på håret og fremstod med det karakteristiske gammelmannsfjeset, –  rynker og posete kinn. Antakeligvis 15 kg tyngre.
Alene, i hvit skjorte inntok du maten din, med isblått blikk og strunke skuldre.
I sideblikket så jeg at blikket ditt sveipet bordet mitt, du forsøkte å fange mitt. Jeg nektet.
Blikket mitt betraktet vanndråpene som rant nedover restaurantvinduet i skjeve strømmer, før sola brøt gjennom og himmelen igjen ble blå.
Da vi kom opp i muntlig trodde jeg slaget var tapt. Men jeg var heldig, trakk emnet “Den kalde krigen”  og pratet i vei om Cubakrise, Kennedy, NATO og atomtrussel.
Siden har jeg ikke sett deg. Før i dag.
Du haltet ut mot en hvit bil og satt lenge bak rattet før ryggelysene kom på. Sakte ble du borte i høstfargene.
Og jeg?
Jeg bryr meg ikke lenger…….

Vurdert til: av 104 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I Trøndelag har det vært både frost og snø, men på søndagen hadde sola tatt fram de siste musklene sine, og gjorde hva den kunne for å hamle opp med rester av nattefrost og snø.

Det er bare fantasien som setter grenser når man kan observere is mellom beundringsverdig grønt gras…
Bildet over gir meg hjerteassosiasjoner.

Traktorsporene får en ekstra dimensjon med litt is……

Her ser det da vitterlig ut som “Kalle Kanin” har frosset fast?

For ikke å snakke om” Andungen GakkGakk”, – som gisper høyt over sin smeltende skjebne.

Neida dette var slett ingen isfigurer, men en vennlig gest til de av leserne som ble litt småfrosne av bildene; her er vitterlig litt ull å varme seg på…..
De mer matnyttige av dere vil muligens se for seg noe helt annet, som det også går an å varme seg på… ..  ? 

Vurdert til: av 89 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Flesteparten, både av menigmann og politisk ekspertise synes at Nobelkomiteen antageligvis har kikket for dypt i glasset, eller har mistet sitt klarsyn av andre årsaker.
“Hva har nå denne mannen gjort?” ropes det over hele kloden, ni måneder etter at den samme verden hyllet ham som et håp og en investering i fred.

Han har ikke fått gjort så mye på denne tida, – men har lagt klare retningslinjer på hva han ønsker å få til. USA er på vei ut av Irak, og han har en strengere linje ovenfor Israel enn noen annen president før ham bl.a.
I tillegg kjemper han for at finanskrisa og helsevesenet ikke skal ta knekken på sin egen stat, – her trengs det tiltakspakker og reformasjoner på løpende bånd. Og slike ting tar tid, – særlig når man må rydde opp etter en forgjenger som overhodet ikke hadde noe i det ovale rom å gjøre, bortsett fra å hisse til krig.
Man må heller ikke glemme at Obama ikke er alene om beslutningene, – han følges med argusøyne både av trøtte, arbeidsledige amerikanere med skyhøye forventninger og fornærmede republikanere.
Det blir ingen lett jobb framover.

Og om man ikke visste det fra før; det som skjer i USA har betydning for resten av verden, også innenfor økonomi, enten vi liker det eller ikke. Finanskrisa hadde sitt direkte utspring derfra, tenk på det.
Det er derfor Frankrike, diverse arabiske stater og Kina nå planlegger å endre på denne sårbarheten, og ønsker annet enn dollar som gangbar mynt i eksempelvis oljehandelen.

Det er mange som jobber for fred i verden, mange frivillige organisasjoner, og enkeltmennesker som gir sine liv og sin tid i kampen for en bedre hverdag for alle.
Ære være dem for det, de har min dypeste respekt. Men det hjelper så lite å gi en av disse ildsjelene en fredspris, – da de ikke har reell makt på verdensbasis. En slik tildeling gir motivasjon og forpliktelse, PR og frisk kapital til å videreføre prosjektet. Og slike prosjekter trengs, for all del, – men verden i dag står ovenfor en veiskille.
Vi trenger en reell maktperson som har innflytelse og respekt i de øverste kretser, som i kraft av sitt embede møter åpne dører og ikke byråkrati, slik at tanker kan settes om i handling så fort som overhode mulig.
Presidenten i USA er en slik mann, og denne tittelen innehas pr. i dag av Barack Obama.
Til dem som er uenige i prisutdelingen: hvem andre kunne fått denne prisen, med nok slagkraft til å gjøre noe på verdensbasis?
USA er den siste gjenværende “supermakten” etter den kalde krigen, – hvis man ikke tenker på stormakter in spe som Kina og et Russland på oppløpssiden.

Jeg synes at Nobelkomiteen har gjort et klokt valg, – de har investert i hele verdens framtid.
Personlig skjønner jeg ikke at Obama gidder den jobben han har fått, – til tross for bra betaling og frynsegoder vi antakeligvis ikke har hørt om, engang.
Han kunne gjort som de aller fleste: lent seg tilbake i sofakroken, klappet døtrene sine på hodet og gitt den flotte kona si et real klem, mens han lovpriste sin anonymitet og lot resten av verden seile sin egen sjø. Han kunne sagt: “Dette orker jeg ikke å bruke tid på, jeg har bare et liv. La dem drepe hverandre, – her i huset har vi det fredelig og godt, – la oss se litt på Americas Funniest Homevideos, elskling”

Takk Obama for at du gidder, verden trenger deg og det håpet du gir.
Gjør ditt beste, – da skal ikke jeg forlange noe mer, i alle fall.

Vurdert til: av 107 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Alle som har barn vet at det blir klesvask. Mye klesvask.
På denne tida av året, med gjørme, regn og løv i et eneste virvar, – så går vaskemaskina det beste den kan.
Og visst sorterer vi vasken, gjørmete regntøy vaskes definitivt for seg selv.

Vår alles kjære prinsesse fikk seg flunkende nytt, rødt regntøy til skolestart, og jaggu har det fått stå sin prøve, – da vi befinner oss i de midtre delene av landet…
Det har høljet ned, både på kryss og tvers, baklengs og forlengs og noen ganger har det sannelig rikosjettert oppover igjen etter hamrende møter med bakken..

Som kjent kan morgener være travle, – da gjelder det å raske med seg det man kan før man skysser poden ut døra, – og denne dagen: -det nyvaska regntøyet stuvet sammen i sekken.

Sånn i 15 tida strente Englepus inn i garderoben på skolen, for å hente sin håpefulle.
Hun på sin side så strengt på meg og kom med følgende uttalelse:
-” Mamma, hvorfor sendte du med meg trusa di på skolen?”

Hvorpå hun viftet med ei rød, særdeles minimal stringtruse!!!!

Hadde bare jorda åpnet seg der jeg stod!
Slik at jeg kunne krype inn i de innerste irrgangene og ikke komme ut igjen før neste istid eller noe i den retningen!
Den kvinnelige læreren klarte ikke å holde maska, og fniste uhemmet mot mitt signalrøde åsyn. (jeg skjønner henne så inderlig godt!)
Jeg glødet formelig der jeg stod, og var nok like rød som regntøyet og stringtrusa til sammen.. Anstrengt lo jeg med, og var uhyre takknemlig for at det ikke var andre foreldre til stede akkurat da!

Hvordan denne trusa hadde blitt med i vasken til regntøyet, og hvorfor ingen oppdaget den når det ble tørket er en gåte.
Sannsynligvis har den lurt seg nedi ene foten på regnbuksa eller muligens surra seg inn i et erme eller en borrelås.
Ikke vet jeg, jeg vet bare at det ALDRI, ALDRI kommer til å skje igjen!! 

Vurdert til: av 105 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Stjernestråle og   ola

Vi er så heldige vi her oppe, – for det meste forskånet fra lidelser forårsaket av naturkatastrofer som bokstavelig talt river livsgrunnlaget vekk.
Men bryr vi oss om disse menneskene, eller blir de bare tall i en tabloid hverdag, der overskriftene drukner mellom alt intetsigende pjatt?

Det er så mange å synes synd på i verden i dag, og det er vanskelig å ta inn over seg all lidelsen.
Å bevisstgjøre seg lidelser man ikke kan gjøre noe med sår fortvilelse, skyldsfølelse og hjelpeløshet.
Og det er så urettferdig at det er de samme folka som blir rammet gang etter gang, – de som allerde har lite fra før.
Hvilke prøvelser disse menneskene blir utsatt for er bare helt for jævlig.

Innimellom min fortvilelse prøver jeg å være takknemlig.
Jeg er så heldig som har det godt!
Men takksigelsene får en ekkel ettersmak, og klarer ikke å fjernet bildene av mennesker som lever i den ytterste nød.
Naturkatastrofer kan man ikke gjøre stort med, det er jeg fullstendig klar over.
Men jeg vil tenne et lys og bruke noen minutter av min tid på å tenke på disse menneskene, som engang hadde et liv og et hjem.
Tenke på dem som sitter tilbake alene med verdens største sorg i hjertet sitt, og håpe at morgendagen bringer fred, rolige dager og et bedre liv.
Jeg tenker på dere, alle sammen…..

Vurdert til: av 97 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Alle må vi gjøre det i løpet av en dag,- det er like naturlig som sex og spising.
Det som går inn kommer ubønnhørlig ut igjen, enten det er i flytende eller fastere former.

Nå er det engang sånn at noen søler med det som kommer ut, – men det er heldigvis mest vanlig blant den yngre og muligens veldig eldre garde av oss..                                                    

Nå er ikke jeg gutt, så hvordan det må føles å måtte sette seg ned på toalettet i stedet for å få lov til å veive med manndommen sin foran skåla, kan jeg egentlig ikke uttale meg om….

Men jeg må innrømme at jeg humrer litt over konflikten ved en skole, der gutter og menn har fått streng beskjed om å sitte når de gjør sitt fornødne, okke som.
Årsaken: ansatte er lei av alt sølet på  guttetoalettene, – da det synes ufattelig vanskelig for enkelte å treffe skåla slik at strålen havner der den skal være.

Åh, nei! Nå har jeg mista kontrollen over den igjen!

Jeg ser for meg at enkelte gutter (og menn??) kjemper en vill kamp der inne på toalettet, – for å overmanne  “hageslangen” sin som bukter seg hit og dit, – det må sannelig være skremmende greier å miste kontrollen på utstyret sitt på en slik måte!

Ekstra tragikomisk blir det når en mannsforsker roper opp om at dette er mannsforakt og diskriminering av gutter som kjønn….
Hva med forakten for dem som må finne seg i å tørke opp sølet dag etter dag?
Klarer de å treffe skåla må de selvfølgelig få lov til å stå, men klarer ikke guttene dette, synes jeg de kan sette seg inntil de har kontroll på “utstyret”. Det kan være vanskelig, det, selv for voksne gutter. 

Har dem søla rundt seg der inne i dag også???!!

Vurdert til: av 111 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Her følger et knippe av selve livets sannheter,  – hverken mer eller mindre…..  

VIKTIGE SANNHETER ERFART AV BARN

1. Det er umulig å døpe en katt, uansett hvor mye du prøver.

2. Når mamma er sinna på pappa må du ikke la henne børste håret ditt.

3. Hvis søsteren din slår deg, så ikke slå igjen. De tar alltid andremann.

4. Du må aldri be din tre år gamle bror om å holde en tomat.

5. Ikke la hunden passe på maten din for deg.

6. Du må aldri nyse når noen klipper håret ditt.

7. Du må aldri holde en støvsuger og en katt samtidig.

8. Det er ikke mulig å gjemme en bit med brokkoli i et glass melk.

9. Det beste stedet å være når man er lei seg, er på fanget til bestefar.

VIKTIGE SANNHETER ERFART AV VOKSNE

1. Å oppdra en tenåring er som å spikre fast gele til en trestamme.

2. Rynker gjør ikke vondt.

3. Familier er som karameller – stort sett søte, men en og annen nøtt må du regne med.

4. Det svære eiketreet du kan se i dag, var i går bare en eikenøtt som tviholdt på plassen sin.

5. Latter er god trim; nærmest som en innvendig joggetur.

6. Du er voksen når du velger frokostblanding etter fiberinnholdet og ikke etter leketøyet som følger med pakken.

VIKTIGE SANNHETER OM Å BLI GAMMEL.

1. Gammel blir du uansett. Å bli voksen er mer frivillig.

2. Glem helsekost! Du trenger alle de konserveringsmidler du kan få i deg.

3. Når du faller, lurer du på hva du kan foreta deg mens du nå en gang er der nede.

4. Du er i ferd med å bli gammel når du blir like begeistret i en
gyngestol som du en gang ble i en berg-og-dalbane.

5. Det er frustrerende å vite alle svarene når ingen gidder å stille deg alle spørsmålene.

6. Tiden kan lege alle sår, men noen stor kosmetiker er den ikke.

7. Visdom kommer med alderen. Av og til kommer alderen helt alene.

LIVETS FIRE STADIER.

1. Du tror på Julenissen.

2. Du tror ikke på Julenissen.

3. Du ER Julenissen.

4. Få se nå…. hva var det igjen…. Akk ja.

SUKSESS

1. Suksess for en på 4 år er. . .. . å ikke tisse i buksa.

2. Suksess for en på 12 år er. . . . å ha venner.

3. Suksess for en på 18 år er. . . . å ha lappen.

4. Suksess for en på 20 år er. . . . å ha regelmessig sex.

5. Suksess for en på 35 år er. . . . å ha penger.

6. Suksess for en på 50 år er. . . . å ha penger.

7. Suksess for en på 60 år er. . . . å ha regelmessig sex.

8. Suksess for en på 70 år er. . . . å ha lappen.

9. Suksess for en på 75 år er. . . . å ha venner.

10. Suksess for en på 80 år er. . . . å ikke tisse i buksa.

Og med disse kloke ord ønsker jeg dere ei fin uke, enten dere tror på julenissen eller lar dere begeistre av gyngestoler 

Vurdert til: av 115 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

….. om det man ønsker seg aller mest, men ikke kan få? Sånn som kattens lengtende blikk mot anda….
Drømme om ….. lange lyse sommerkvelder, der naturen nettopp har foldet seg ut, og man kan se fram mot mange sommeruker.
Eller jordbær…. jordbær på en varm dag i juli, sammen med fløte og sukker, mens vinden rusker deg lekent i håret.
Nakne tær på myk sand, – avventende mot årets første inntreden i det våte element, med måkeskrik og duften av saltvann.
Eller den hjertlige barnelatteren og synet av et skøyeraktig fjes som nettopp har stappet hele ansiktet ned i isen sin, og med uskyldsbrunt blikk forlanger at du skal gjøre det samme.
To glass rødvin på terassen og beinflørt under bordet, med små lys av sitrende forventning i to par øyne.

Når jeg ser ut har naturen dødd litt, – blomstene er fraværende, og løvet gulner sakte mot en lav og dorsk sol, som innimellom gjemmer seg helt og lar skyer og regn overta himmelhvelvingen. Mørket har sneket seg inn i kvelden tidligere enn før, og i vinduene pynter flere og flere med tente lys. Klærne har blitt hakket mer… fornuftige.

Så i stedet for å drømme, ser jeg fram mot en gyllen palett på min vei i skogen.
Leende barn som stuper kråke i hauger av tørt løv, og som frydefullt hopper sølepyttene tomme for vann etter nattens regnvær.
En kopp te i en varm armkrok, mens pusen lager motorlyder på magen min, og verdens kaldeste klem fra verdens herligste unge som har vært ute…. på høstjakt. Etter gule, brune og røde blader som hun skal bruke til bildet sitt…

En god bok som tar meg med på reise, eller et glass rødvin med venninner er også noe jeg tenker på, mens regnet trommer sørgmodige viser og hissige beats på vindusruta mi.
Forventning…… Drømmer…..
Og før jeg vet ordet av det vil jeg igjen være der når naturen våkner, etter sin langsomme død og dvale under is og snø.
Kjenne sola sprake på himmelen og se at blomstene kaver seg opp i trass og overlevelsesvilje.
Da vil jeg være der, like forventningsfull, – overrasket og imponert over naturens skiftende påfuglfjær som jeg var året før, og året før der igjen og i årene som kommer etterpå…..

Vurdert til: av 64 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lynkurs i markedsføring
Lær deg de viktigste begrepene.

Marketing for kvinner:

Du er på en fest. Du får øye på en lekker ung fyr. Du går bort til ham og
sier:
«Jeg er temmelig god i sengen!».

(Dette kalles Direct Marketing.)

Du er på en fest. Du får øye på en lekker ung fyr. Du spør om du kan få hans
mobilnummer.
Den neste dag ringer du ham opp og sier:

«Jeg er temmelig god i sengen!».

(Dette er bedre kjent som Tele Marketing.)

Du er med noen venninner på en fest. Du får øye på en lekker ung fyr.
En av dine venninner går bort til ham og sier:
«Hun som står der borte er temmelig god i sengen!».

(Det er reklame.)

Du er på en fest. Du får øye på en lekker ung fyr.
Du går bort til ham og oppfrisker hans hukommelse:
«Kan du huske vår date for 2 uker siden, og hvor god jeg var i sengen?».

(Det er det som kalles Customer Relationship Management (CRM).)

Du er på en fest. Du får øye på en lekker ung fyr.
Du går bort til ham og sier: «Jeg er temmelig god i sengen!».
Deretter knapper du opp blusen din og viser ham dine bryster.

(Dette er Merchandising.)

Du er på en fest. Du får øye på en lekker ung fyr.
Du går bort til ham og forteller hvor smakfullt han er kledd og hvor godt
han dufter.
Så tenner du hans sigarett og skjenker ham et glass vin og

sier:
«Jeg er temmelig god i sengen!».

(Det er PR (Public Relation).)

Så var det :
Marketing for menn…..:

Du er på en fest. Du ser en lekker ung pike. Du går bort til henne og sier:
«Jeg er temmelig god i sengen, og dessuten kan jeg holde det gående hele
natten uten pauser!».

Det er i strid med god markedsføring og ytterst villedende for forbrukeren.
Det er forbudt ifølge Markedsføringsloven……

Vurdert til: av 70 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

….og flaggermusene søkte dekning.

I alle fall synes det som om det kanskje kan storme litt på valgbarometeret i kveld, og det er garantert at noen flaggermus, enten de er rød, grønne eller blå bare må flakse inn i stormens øye…
Må si at jeg er ubehagelig mett av alt valgflesket som er blitt servert de siste ukene. Men pyttsan, det blir nok magrere tider når valget er omme…. !

Godt valg, …. eller skal man si: god bedring?

Vurdert til: av 77 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Men la gå, – tålmodig har jeg bremset ned bak horder av disse utøvere av sykkel og skisport i den tro at jeg gjorde noe hensynsfullt og respektfullt, og var med på å dempe konfliktnivået mellom grupper med ulike interesser i samfunnet. Det er jo offentlig sted, og alle har lik rett til å ferdes på veien, enten man går, ruller, sykler eller kjører?

Så i stedet for å bli sinna eller tute på disse menn og kvinner med innbitte kjever og spreke farger som ofte kjører to eller tre i bredden,- har jeg heller skiftet kanal på radioen og tålmodig ventet på neste rettstrekning der jeg kunne kjøre forbi dem. Stolt har jeg pekt på dem og sagt til eventuelle passasjerer: ” Dette er sunn og sprek ungdom som vil bli til noe her i livet”.

Snakk om å ha feil virkelighetsoppfatning, dere…

Forrige søndag ønsket familien å nyte det fine høstværet, vi ville hedre dagen som seg hør og bør ute i naturen. Med sikte på marka og fine opplevelser tok vi sykkelen fatt. Da vi kom til innfallsporten til Bymarka, der vi uheldigvis må krysse noen meter med asfaltert gangveg, kunne et bakkeskilt med rød skrift meddele: Vis hensyn, rulleskitrening pågår!
Jovisst skulle vi vise hensyn, vi skulle bare sykle forsiktig bort til skiskytterarenaen for å snu. (med unger på slep er det ikke lett å snu på en 5 øring…)
Før vi rakk så langt ble vår 6 årige datter nesten nedkjørt av et knippe eksemplarer av kjekk idrettsungdom, – verdensmestere in spe. I forrykende fart ned en bakke kom de halsende med ild i blikket og rundetider på lomma.

Det som skremte henne mest var at de var eitrende sinte der de staket seg fram, de ropte høyt og hastet bare videre da hun skrek opp og brast i gråt. Kan dere tenke dere hvor skremmende det er for en 6 åring å oppleve store, voksne menn som kommer mot henne i vill fart og som attpåtil er sinte?
Som mamma ble jeg på godt trøndersk ”forbainna” og ilte bortover mot et annet eksemplar av arten ”ung arrogant mann”, som tydeligvis var tidtaker.
Han gjorde det helt klart at det underforstått var vi som var idioter som ikke snudde straks vi så skiltet om rulleskitrening. At jenta vår gråt og var lei seg berører visst ikke hjertet til verdensmestre, – ”det var jo vår egen feil”. Ingen beklagelser eller sympati der i gården, åh nei!
Nå er det engang sånn at om vi legger turen om denne innfallsporten til marka må vi uheldigvis krysse noen meter med asfaltert rulleskiløype for å komme oss opp i skogen der all ferdsel heldigvis er akseptert, og som regel går dette bra, da vi følger oppfordringen om å gå ved siden av rulleskiløypa, – dvs at vi viser hensyn.

Hva med å vise gjensidig hensyn til at folk på en nydelig søndag ønsker å komme seg opp i marka, og uheldigvis må krysse løypa?
Jeg ser ikke et eneste forbudtskilt der oppe som tilsier at jeg som gående eller syklende ikke skal få benytte meg av det offentlige rom for mosjon og rekreasjon. Derimot har jeg også vært vitne til at rulleskiløpere har benyttet fortauene i omkringliggende veier som treningsarena, under mottoet: ”Unna vei, her kommer jeg!”

Men jeg har lært.

Jeg skal aldri være idiot bak rattet mer, ta hensyn og være forståelsesfull.
Jeg betaler veiavgift og er med på å vedlikeholde disse veiene fartsfantastene benytter seg av. Heretter forlanger jeg at fartsfantomene, enten de har sykkel eller rulleski skal ha seg unna vegen og ta hensyn til MEG. Og er noen så uheldige å bli skremt eller dyttet ned i grøfta, ja så er det deres egen skyld, – de vet jo at de kjører på en vei der det kan komme biler, – det står det jo skilt om….!

Vurdert til: av 77 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter at moren mottok lærerens reaksjon så hun seg nødt til å sende med datteren følgende melding:

Kjære lærer,

Jeg vil gjøre noe helt klart om min datters tegning: Den er ikke av meg ved ei strippestang!

Jeg jobber i jernvaren og fortalte min datter om hvor mye vi tjente ved forrige snøfall. Tegningen er av meg som selger ei snøskuffe….

Vurdert til: av 97 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

(Dag Eigil hadde et rystende innlegg om dette i går)

Kvinners seksualitet og nytelse er fy-fy og en trussel for patriarkatet i ymse kulturer.
De færreste tenker over lidelsene disse jentene utsettes for, både under og etter inngrepet. Det er helt motbydelig!
Det må da være en måte å sette en stopper for dette på?
Jeg er en tolerant person, og slett ingen rasist, – men har absolutt ingenting til overs for kulturer som mishandler barna sine på det groveste i form av omskjæring og annen vold.
Slike kulturelle tradisjoner er det ikke plass til på den blå kloden vår i 2009, og på verdensplan skulle dette vært forbudt og nedtegnet i FN’s barnekonvensjon forlengst.
Denne konvensjonen har bl.a Somalia og USA ikke underskrevet, mens Norge har nedfelt punktene som en del av lovverket….

Man skal ikke være så redde for å tråkke religionsfriheten på tærne at man snubler videre, og likestiller alle tradisjoner og skikker som “liv laga” i et multikulturelt samfunn.

Lillebjørn Nilsens tekst blir en ironisk påminnelse om at vi har en lang, lang vei å gå for å sikre framtida vår og beskytte dem som engang skal arve jorda : barna våre.

BARN AV REGNBUEN

Text : Pete Seeger/Lillebjørn Nilsen
Melody: Pete Seeger

En himmel full av stjerner,

blått hav så langt du ser,

en jord der blomster gror,

kan du ønske mer?

Sammen skal vi leve

hver søster og hver bror,

små barn av regnbuen

og en frodig jord.

Noen tror det ikke nytter,

andre kaster tiden bort med prat,

noen tror visst vi kan leve

av plast og syntetisk mat,

(og) noen stjeler fra de unge

som blir sendt ut for å slåss,

noen stjeler fra de mange som kommer etter oss.

En himmel full av stjerner,

blått hav så langt du ser,

en jord der blomster gror,

kan du ønske mer?

Sammen skal vi leve

hver søster og hver bror,

små barn av regnbuen

og en frodig jord.
Men si det til alle barna,

og si det til hver far og mor:

dette er vår siste sjanse

til å dele et håp og en jord……..

Vurdert til: av 75 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I påvente av at “noen vil ha dem” blir de værende i rus- og mishandlingsbelastede hjem, stuet bort på institusjon eller værende i beredskapshjem i årevis.
Får så vondt inni meg når jeg leser om hvordan oppveksten til disse barna har vært, og tanken har slått meg mange, mange ganger; hva om vi åpnet hjemmet vårt for en ensom liten sjel?
Men så hører man om alle skrekkhistoriene, og tankene blir nettopp bare det; ugjorte. Men trenger det å være slik, hvorfor skal det være så vanskelig å gjøre tanke om til gjerning? Har lyst til å høre med andre bloggere: kunne du tenkt deg å være fosterforelder, og i tilfelle hvorfor ja/nei?

Vurdert til: av 82 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Noen dager senere kjører vi opp til denne severdigheten, for å minnes og få tid til ettertanke.

Et lite utsnitt av borgen, tatt fra Kleopatrastranda.

Standhaftig har borgen stått der og skuet utover en by i forandring;
på 300 tallet et eldorado for pirater med slett moral og hang til erobring av bl. a frakteskuter. Her ble folk resolutt kastet utover klippekanten hvis de hadde gjort noe som ikke behaget herskerne på den tida.

Datidens pirater hadde muligens farkoster som lignet disse?

I følge mer eller mindre sikre kilder har middelalderborgen huset storheter som Julius Cæsar og Kleopatra, som brukte dette standsmessige “krypinnet” som kjærlighetsrede og feriested.
Om det er historisk belegg for å påstå dette vites ikke, men stranda som kroer seg under bølgeskvulp noen hundre meter lenger nedenfor heter nettopp: Kleopatrastranda. Navnet hennes finnes også på hoteller og spisesteder overalt i byen forøvrig.

En liten flik av Kleopatrastranda nede til venstre i bildet

Utsikten her oppe fra er upåklagelig!

Stranda og byen på østsida av borgen.

Like før sola går ned rusler vi rundt i fordums prakt og tenker litt på tidens tann og de uheldige sjelene som måtte hoppe i døden her oppe fra,  ned på skarpe klipper og frådende vannmasser.

Vi holder rundt hverandre og tenker på livet, døden og gleden av å ha funnet sin sjelevenn.  Denne kvelden er vi de aller siste som svinser rundt i suset fra fordums tid og mystikk, og vaktmannen som har en imponerende “trønderbart” og er ikledd det klingende navnet Volkan, rasler utålmodig med nøklene.  På vennlig og høyt tyrkisk kan han meddele at det er 5 minutter til porten blir låst.
Som nåtidens svar på Julius Cesær og Kleopatra rusler vi hånd i hånd med lillejenta hoppende rundt oss, ned til inngangen.
Til tross for en fløyelsmyk varme i lufta, sirissenes evigvarende kammerspill og en dryppende rød sol, er det ingen av oss som ønsker å tilbringe mer tid enn nødvendig her oppe etter mørkets frembrudd.

Til det er historiene om gjengangne pirater og dødsdømte fanger for mange!

Vurdert til: av 64 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvis du kutter ut ordet “egentlig” har vel de fleste av oss fått rettet en slik forespørsel mot seg. Enten en tidlig morgenstund over en kaffekopp med en kollega, eller ved et tilfeldig møte med en venn eller et familiemedlem på gata eller i butikken.
Det er ikke alle som spør som ønsker et ærlig svar på dette, og mange av oss som svarer pynter nok på sannheten, alt etter situasjonen man befinner seg i, og graden av intimitet man føler ovenfor spørsmålsstilleren.
Selv om du gravde fram bilen fra 2 meter snø den morgenen, ungene velta kjøkkenbordet under frokosten og du og mannen din hadde en heidundrende krangel før han dro, – så sier man kanskje: “jo takk, bare bra” og svelger klumpen i halsen.

Når “hvordan har du det-frasen får et “egentlig”-vedheng tyder det på at spørsmålsstilleren graver dypere og forventer et ærlig svar. Graden av intimitet økes, og kanskje har vedkommende mistanke om at alt ikke er så rosenrødt. Andre ganger kan en slik forespørsel føles invaderende og påtrengende.

Mange arbeidsplasser har et lite intimt miljø, der alle vet alt om alle, ingenting virker å være skjult. Her utdypes incest, spiseforstyrrelser, utroskap og siste nytt på skilsmissefronten, til allmenn informasjon og påfølgende synsing, enten åpent eller bak skjulte dører og skillevegger.
Som ny på en slik arbeidsplass kan det være vanskelig å sette grenser for hva man ønsker å dele med folk av redsel for å virke sær og usosial.
Tåler vi at kollegaene setter grenser for hva de ønsker å dele, eller tar vi det som en personlig fornærmelse med forklaringsmodellen: ” Hun er en ensom ulv.”
Eller er det sånn at alle må vite alt om alle for å berike og ha et godt arbeidsmiljø?

Ensom ulv eller “sladderkjerring”?

Vurdert til: av 79 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vurdert til: av 68 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det vil alltid være noen som misbruker velferdssystemet, det kan man ikke stikke under en stol, men det tror jeg ikke er så mange som den allvitende fru Clemet presenterer. Kall meg gjerne en naiv såpebobleblåser, men i denne saken må man gløtte litt  bak hard kapital og salderingsposter.
Uansett er det viktig å ikke skjære alle over samme kam. De aller fleste ønsker noe å gå til hver dag, men hva med alle dem som ikke lever opp til dagens krav om effektivitet?
Det er mang en kreativ sjel som sliter med funksjonshemming av ulike slag som brenner etter å få jobbe, men det er svært få arbeidsgivere som ønsker å ansette dem.
Psykisk syke opplever lignende, om ikke verre tilstander. For sistnevnte gruppe kan det ikke pekes på en ødelagt arm eller en forkrøplet fot, og mange er ikke så syke at det vises utenpå. Disse menneskene blir tvunget over på trygd, fordi samfunnet ikke vil ha dem.

Så har du dem som springer vettet av seg og heltmodig forsøker å leve opp til samfunnets krav om effektivitet og økonomisk vekst. Etter noen år smeller de i veggen som uttørka fluer, og etter en lengre oppbyggingsfase klarer noen å karre seg ut i jobb igjen, mens andre har mistet gnisten for godt.
Er det disse menneskene vi ønsker å straffe dobbelt, ved å påstå at de mangler arbeidsmoral?
Disse utbrente sliterne har i mange tilfeller tråkket rundt på en arbeidsplass der den administrative lederkompetansen har vært slett og til tider helt fraværende.
Men hva skjer når disse selvutnevnte ledertalentene kjører bedriften i grøfta? Klapp på skuldra og offentlig anerkjennelse i form av gullkantede avslutningspakker!

Og de som utbrent knasker lykkepiller og endevender barndommen hos psykolog, fordi underforstått er det jo ikke samfunnets feil at de ikke klarte kravene, det må vel ligge et eller annet grums i fortida? Disse menneskene blir offentlig hetset og mistenkeliggjort for å ha sugerøret sitt planta godt ned i statskassa.

Skal man se på hva som koster samfunnet mest, må det være nyutdanna bedrevitere som såvidt er tørre bak øra og uten snev av livserfaring, som blir satt til å styre store konsern.
DET har store samfunnsøkonomiske ringvirkninger, og en indirekte årsak til mange utgifter på helsebudsjettene rundt omkring. MEN, det er det ingen med reell makt som tør å uttale seg noe om, i hvertfall ikke i disse valgkamptider.
Da er det bedre å skyte spurv med kanoner!

Vurdert til: av 69 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Formiddagen var travel, varm og uutholdelig.
Hun blåste sigarettrøyken ut av verandadøren, øynene fotfulgte strimen av oppbrent tobakk som løste seg opp i 39 graders varme.
Hun tenkte at selv om hun ikke så de små partiklene fra røyken lenger, så var de der. Kanskje falt de usynlig ned på jakka til skopusseren på hjørnet. Denne stillferdige mannen som mistet alt han eide i en brann 5 år tidligere, og som etter den natten aldri mer sa noe til noen.
Han bare eksisterte, som et tre i hovedgata, eller en statue i byparken der mange familier valfartet på søndagene for å spise og nyte familielivets gleder før en ny uke stod for tur.

Hun trodde hun skjønte hvordan han følte det. Man kommer til et punkt der all lidelse kapsler seg inn et sted mellom hjertet og hjernen. Etter hvert orker man ikke kjempe for å få den bort.
Man gir etter, blir stum, sint, bitter, kuet. Etter hvert kan man ikke leve uten denne tangvasen av innklemte følelser. Lar den bare flyte i underbevisstheten.

Hun tok nok et drag av trøsten sin, vennen og motets hersker. Muligens ville molekylet av en sigarett, ulikt alle andre bli båret av gårde på en svak, svak bris fra havet og lande langt, langt vekk som kimen til nytt liv og andre utfordringer.

Shahila gråt ikke, noe som  kom som en overraskende lettelse.
Hun følte seg på en måte følelsesløs. Som en arm som ikke passet til kroppen lenger. Tanken hadde vært der lenge, – det måtte bli på denne måten.
På en sånn solrik og uutholdelig varm dag, en dag i juli i året 1972, da alle andre kvinner var på markedet for å handle inn til middagen, – da skulle hun slippe å lide lenger. Han skulle også slippe å lide. I hvertfall var det slik hun så det. Forholdet mellom dem var jo så nytt, to år sammen var ingenting.

Et helt liv hadde han foran seg, han ville glemme henne fort.Andre ville gi ham det hun ikke kunne klare lenger. Hun svelget og tvang seg selv til å forbli denne armen uten kropp, denne kvinnen uten følelser og et hode uten tanker. Begynte hun å resonnere over valget sitt nå, kom hun for alltid til å bli her i denne hvite lille leiligheten. Et liv i fornedrelse.

Hun hadde pakket ned alt, vesken og bagen var klare og stod på dobbeltsenga med det røde og gullbroderte sengeteppet.
Koranen lå på nattbordet. Foruten pulsen fra byen som banket i veggene var leiligheten stille. Men hun kunne høre at den gamle moren til Saima tuslet over gulvet over henne. Hun hadde lagt seg til denne vanen på sine gamle dager, til stor irritasjon fra Shahila. Hvorfor vandrer du der oppe? kunne hun spekulere i. Er det noe du leter etter , eller er det noe du angrer på eller har gjort?
Tok hun ikke med seg den grønne bagen og den brune veska, kunne det være hun som endte opp i hvileløse turer over de håndknyttede teppene.
Hun visste ikke om hun kunne klare å si adjø. Hun klarte ikke å bestemme seg for om hun for siste gang skulle se inn i de brune øynene, berøre det svarte håret og beklage sitt valg. Kanskje det var best sånn, å gå ut gjennom den brune døra med bare minnene om denne kroppen, denne sjelen som hun tross alt var så forferdelig glad i. Hun elsket ham jo, men likevel måtte hun dra.

Hun stumpet sigaretten og lot sneipen ligge igjen på balkongen.
Sola hadde ikke nådd denne siden av bygget enda, likevel trådte hun ut på det harde gulvet og trakk for gardinene slik at de dekket hele balkongen. Dekket for utsikten til den travle gata og livet som fortsatte utenfor og lot henne bli avsondret i sin egen lille hvite og gulstripete kokong.
Utover ettermiddagen ville det ikke bli så varmt når hun skjulte balkongen på denne måten.

Hun måtte skynde seg før han våknet.
Ble hun stilt ovenfor de brune øynene og det sorte håret nå, så ville all hennes viljestyrke oppløses som dråpene i en fallende foss.
Da ville både hans og hennes skjebne visne i et blindspor av lengsel,hat og hevn.
Hun kunne ikke leve sammen med ham, men lurte også på hvordan hun noensinne kunne fortsette livet uten. Øyeblikket ble uklart, – som i en tåke løftet hun bagen og vesken fra dobbeltsenga, så seg rundt en siste gang mens hjertet hamret og truet med å slå seg ut gjennom ribbeina og etterlate røde flekker på de hvite veggene.

Hastig låste hun døra og hengte nøkkelen bak det lykkebringende blå øyet som var plassert ved inngangsdøra. Hun visste ikke hvor mye klokka var, hastet bare ned alle de 80 trappetrinnene og banket på døra til Halime i første etasje.

”Skal du på markedet?” Øynene var nysgjerrige og mønstret bagen og veska hennes.
Shahila nikket.
”Nøkkelen henger bak det blå øyet”.
Nå var det den andre kvinnens tur til å nikke.
”Jeg skal gå opp med en gang”.
Shahila sa ikke takk, adjø eller ser deg senere, hastet bare ut i trafikken, varmen og livet sitt.

Mye senere, da hun skjelven i knærne og med undrende øyne la byen bak seg i buken av en buss, gikk det opp for henne hva hun egentlig hadde gjort. Mens sola blødde oransjerøde tårer over Middelhavet og bussen ufortrødent fortsatte sin ferd mot ukjent land, begynte hun endelig å gråte. I setet ved siden av henne lå den grønne bagen og den brune veska. Hun hadde etterlatt mannen sin absolutt alt.
Skilsmisse var uunngåelig, men prisen var forferdelig høy.

Hun kunne aldri bli hel igjen, og uansett hvor mye hun prøvde kunne hun ikke få ham tilbake.
Fingrene hennes klamret seg til noen hårstrå fra ham, hun supet inn duften og så det runde lille ansiktet foran seg. Det gjorde så vondt i brystet at hun ikke holdt ut.
Ville han savne henne? Hun håpet han fikk det godt,  så reiste hun seg opp fra setet, åpnet den lille luken øverst på vinduet i bussen.
Hånden nølte et øyeblikk, sekunder etter så hun de svarte hårståene virvle utover skrenten og bli borte langt der nede i grådige bølger som skamslo stranda etter tur.
Da sola endelig kjølte seg ned i havet og himmelen rødmet skamfull av glede, roet hun seg litt. Det var ingen vei tilbake nå.
Mens bussen durte av sted la hun hodet mot vinduet og sovnet.

Vurdert til: av 72 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende