Englepus har oversett det meste av politiske krumspring de siste ukene, – men i går ble hennes samfunnsrefsende gen vakt til live igjen.
Obama fikk fredsprisen!
Og med det gikk resten av verden, – Norge inkludert, – av skaftet.

Flesteparten, både av menigmann og politisk ekspertise synes at Nobelkomiteen antageligvis har kikket for dypt i glasset, eller har mistet sitt klarsyn av andre årsaker.
“Hva har nå denne mannen gjort?” ropes det over hele kloden, ni måneder etter at den samme verden hyllet ham som et håp og en investering i fred.

Han har ikke fått gjort så mye på denne tida, – men har lagt klare retningslinjer på hva han ønsker å få til. USA er på vei ut av Irak, og han har en strengere linje ovenfor Israel enn noen annen president før ham bl.a.
I tillegg kjemper han for at finanskrisa og helsevesenet ikke skal ta knekken på sin egen stat, – her trengs det tiltakspakker og reformasjoner på løpende bånd. Og slike ting tar tid, – særlig når man må rydde opp etter en forgjenger som overhodet ikke hadde noe i det ovale rom å gjøre, bortsett fra å hisse til krig.
Man må heller ikke glemme at Obama ikke er alene om beslutningene, – han følges med argusøyne både av trøtte, arbeidsledige amerikanere med skyhøye forventninger og fornærmede republikanere.
Det blir ingen lett jobb framover.

Og om man ikke visste det fra før; det som skjer i USA har betydning for resten av verden, også innenfor økonomi, enten vi liker det eller ikke. Finanskrisa hadde sitt direkte utspring derfra, tenk på det.
Det er derfor Frankrike, diverse arabiske stater og Kina nå planlegger å endre på denne sårbarheten, og ønsker annet enn dollar som gangbar mynt i eksempelvis oljehandelen.

Det er mange som jobber for fred i verden, mange frivillige organisasjoner, og enkeltmennesker som gir sine liv og sin tid i kampen for en bedre hverdag for alle.
Ære være dem for det, de har min dypeste respekt. Men det hjelper så lite å gi en av disse ildsjelene en fredspris, – da de ikke har reell makt på verdensbasis. En slik tildeling gir motivasjon og forpliktelse, PR og frisk kapital til å videreføre prosjektet. Og slike prosjekter trengs, for all del, – men verden i dag står ovenfor en veiskille.
Vi trenger en reell maktperson som har innflytelse og respekt i de øverste kretser, som i kraft av sitt embede møter åpne dører og ikke byråkrati, slik at tanker kan settes om i handling så fort som overhode mulig.
Presidenten i USA er en slik mann, og denne tittelen innehas pr. i dag av Barack Obama.
Til dem som er uenige i prisutdelingen: hvem andre kunne fått denne prisen, med nok slagkraft til å gjøre noe på verdensbasis?
USA er den siste gjenværende “supermakten” etter den kalde krigen, – hvis man ikke tenker på stormakter in spe som Kina og et Russland på oppløpssiden.

Jeg synes at Nobelkomiteen har gjort et klokt valg, – de har investert i hele verdens framtid.
Personlig skjønner jeg ikke at Obama gidder den jobben han har fått, – til tross for bra betaling og frynsegoder vi antakeligvis ikke har hørt om, engang.
Han kunne gjort som de aller fleste: lent seg tilbake i sofakroken, klappet døtrene sine på hodet og gitt den flotte kona si et real klem, mens han lovpriste sin anonymitet og lot resten av verden seile sin egen sjø. Han kunne sagt: “Dette orker jeg ikke å bruke tid på, jeg har bare et liv. La dem drepe hverandre, – her i huset har vi det fredelig og godt, – la oss se litt på Americas Funniest Homevideos, elskling”

Takk Obama for at du gidder, verden trenger deg og det håpet du gir.
Gjør ditt beste, – da skal ikke jeg forlange noe mer, i alle fall.

Vurdert til: av 107 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende