Det var i dag jeg møtte ham, – han hadde glimt i øyet og visste å både kle og te seg for å få den ønskede oppmerksomhet. Rammen rundt møtet vårt kunne ikke vært bedre:
Heggen blomstret, sola skinte og temperaturen fikk mange av klærne til å forsvinne i rekordfart.
Stemora tittet opp av veikanten, strakk seg mot sola og lyset i begeistrede kaskader av grønt, lillablått, hvitt og gult i skjønn forening.
Bekken danset samba mellom grønne tuster, gammel rekved og duftende, nyutsprunget kratt. Det var like ved dette stedet han plutselig dukket opp:
Hemmelighetsfull betraktet han meg gjennom noe buskas i vannkanten. Men han ble ikke redd av mitt nærvær. Neida, han svømte nærmere, satte de små øynene sine i mine, vek ikke med blikket i det hele tatt. Slått av intensiteten i de mørke øynene ble jeg bare stående å glo på dette vakre eksemplaret av hankjønnet, de vakre fargene og det faktum at han tydeligvis hadde hatt sine bekjentskaper før min inntreden i livet sitt.
Ganske så usjenert begynte han å bruse med fjøra, rette litt på antrekket og unne seg en liten vårpuss, alt i ett mens han sendte stjålne øyekast i min retning.
Riktig så god tid tok han seg, – og til slutt var det ingen tvil om hva det var han egentlig ville. All denne flørtingen var bare et påskudd for å få dekket et dypt indre behov, slik som alle av hans like.
Mat! Når jeg fiklet med kameraet trodde denne karen at det var noen riktig gode boller eller annen godis på gang. Dette var han tydeligvis vant til å få, og svært tam svinset han rundt i håp om en godbit. Han ble dessverre skuffet og gav opp flørten. Til slutt snudde han baken til og begynte å lete etter mat i vannkanten.
Til slutt seilte han vekk i en dam av sølv, mens sola sendte forgylte stråler over den vakre fargeprakten hans. Som en fjærkledt Morgan Kane svømte han inn i solnedgangen og ble borte. Jeg kan ikke erindre at han noengang så seg tilbake….
Hasta la vista, Andrik And!
av 101 lesere
