Det er “vårslepp”i butikkene. Butikkene bugner av lekre klær som bare ber om å bli prøvd, og, – forhåpentligvis også kjøpt. Nå er det ikke bare klær som slippes løs, – du ser dem rundt deg på kjøpesenteret, og muligens har man det samme uttrykket selv også: med kirurgisk presisjon sveiper blikket over alt som kan bli det ultimate plagget å iføre legemet en høytidelig dag som 17 mai.
(heldige er dem som har en bunad å svinse rundt i!)
Undertegnede var en del av “vårsleppet” i dag, hvilket kan føre til episoder av både munter og tragisk karakter. Innslaget som utspant seg på et av byens prøverom kan muligens framkalle både latter og tårer….
Selv skulle jeg prøve en uskyldig topp, og ved siden av min bås hang det klær over dørene, – damen der inne hadde tatt med seg kvoten sin og vel så det for prøving.
Nå må det bare sies: selv om en lekker liten topp ser ualminnelig snerten ut der den dingler fristende på hengeren, så er det slett ikke sikkert at den beholder magien etter man har fått den på. Det er noe med prøverom som brutalt tilintetgjør alt som kan smake av en aldri så liten dæsj “glamour”.
Disse torturkamrene er som regel vanvittig små, og er i tillegg belemret med en særdeles lite flatterende belysning. Alt i alt har man svært lite lyst til å tilbringe mer tid der inne enn høyst nødvendig.
Vel, damen ved siden av var av den typen som liker å prate, – gjerne med seg selv, skulle det vise seg, – og ganske så høylydt. Mens jeg bivånet min vinterbleke, kvapsete fremtoning og angret på all intim omgang med ostekake, (nam!) potetgull og sjokolade i løpet av vinteren, så hadde kvinnemennesket et verbalt oppgjør der inne:
“Næmmen Turid, nå får du jaggu meg skjerpe deg!”
(Først trodde jeg at det var to venninner i samme bås som prøvde klær sammen, før jeg ble klar over at denne kraftsalven var rettet mot henne selv…)
“Har du sett, – jeg får jo ikke på meg denne helvetes buksa engang! Nå er det jaggu meg tid for skjerpings, jenta mi.!”
Man kunne høre at hun strevde og fiklet noe fælt der inne, noen ganger dunket hun inn i veggen. Oppgitte stønn ble avløst av : “Helgoland!” og det saftige: “Inn i svarteste heiteste!”
Plutselig kom det et vræl og et dunk. Man kan si det ble ganske stille i butikken, og da jeg tittet forskrekket ut lå hun utenfor prøverommet og kavet noe fælt, med buksa på knærne, rumpa i været og stringtrusa til allmenn beskuelse. Det var ikke noe vakkert syn, akkurat, det må vedgås .
Stringtruser kan være fint det, ja,- riktig så oppkvikkende til tider, men hører definitivt ikke hjemme på den rynkete rumpa til en dame på nærmere 70 år…..
(Til bekymrede lesere kan jeg forsikre om at damen fikk hjelp både til å komme seg opp og iføre seg anstendig bekledning etterhvert. Etter odøren hennes å dømme hadde det antakeligvis vært et lite “vårslepp” på Vinmonopolet også….)
av 97 lesere
