Englepus

Er det trist å bli gammel i Norge?

Ikke overraskende nok kappes partiene nå om å servere det feteste verbale valgflesket som finnes i bokstavs form. Rykende ferskt detter det ned på tallerkenene våre i disse tider, – glinsende glatt, e-colifritt og velsmakende, – enten gjennom tv ruta, på  brosjyrer i spreke farger og fra rødmussede, ivrige debattanter på stands rundt omkring.

Men har vi ikke hørt den før, da dere? Dette med verdivalg og prioriteringer? Skjer det egentlig noe, uansett hvilket parti det er som styrer?

For når de som vinner valget setter seg ned med budsjettene sine har pengene de nettopp lovte skulle øremerkes både det ene og det andre for ” å gi de eldre en verdig avslutning på livet”, plutselig blitt borte.
Helt sånn uten videre, fra den ene dagen til den andre.
Forstå det den som kan?

Hva som egentlig har skjedd kan man jo bare fantasere om;
-har hele sulamitten gått opp i røyk, eller er det en uheldig talltrell som har flyttet alle subsidiene over i feil budsjettramme? Ikke vet jeg, men at det hele glemmes og hysjes ned etter ei stund, – det vet vi vel alle…..

Uansett, borte er de, pengene, – og ikke klarer de å finne dem igjen heller, – ikke før neste valg, da det pånytt blir lovt x antall kroner til gamle fru Jensen og Hansen som har slitt og strevd, kanskje både under statsminister Nygaardsvold og sagnomsuste Einar Gerhardsens styrende hender.

Nå skal ikke situasjonen svartmales.
Kvaliteten på eldreomsorgen varierer kraftig, alt etter både geografisk beliggenhet og følgelig hvilken kompetanse og budsjett den enkelte leder besitter på hvert aldershjem.

Og for all del må ikke ”tallknuserne” som styrer med denne typen budsjetter glemme følgende:

-det er viktig å huske på at de eldre har gått sine runder i samfunnsmaskineriet, og  bidratt til både økonomisk vekst og velstand.
Mange av dem har både investert og lagt igjen helsa si i dette maskineriet…

Gamle fru Jensen, ja.
I det nyskapende  ”OljeNorge” ville det jo være synd og skam om  teknologien skulle utebli fra aldershjemmene rundt omkring, ikke sant?
Facebook og smartphonegenerasjon som vi er, – med fjernoppvarmede hytter i fjellheimen og ”penger på bok”.

Kanskje det kan medføre ytterligere kutt i pleiestillingene slik at det kan ansettes enda flere byråkrater som får i oppgave å investere de ekstra ervervede og innsparte midlene?
En vinn-vinn situasjon for enhver BI- kandidat med helt andre ambisjoner enn bare å flytte rundt på tall i et middelmådig aksjeselskap.

Ta bare en titt på denne artikkelen fra vg og de ulike partienes interesse for forslaget som er ute på høring.

Høyresida er ikke overraskende mest positivt innstilt til at gamlefru Jensen får smake litt på de tekniske nyvinninger.
Slike tekniske duppedingser finnes det helt sikkert måter å få til avskrivninger på også, og finnes ikke regler for det, så lager man jo bare noen nye!
Vanskeligere er det ikke…..

Men rett skal være rett:

- teknologi som er arbeidsbesparende for pleierne,  og som kan være med på å bedre den enkelte eldres personlige integritet må man bare ønske velkommen. (det er ikke alle mennesker som synes det er kjekt å få hjelp av et annet menneske på toalettet, f. eks)

Hva  gamlefru Jensen har å si om flere roboter rundt seg og automatisk tørk på toalettet?
I anstendighetens navn må man la dette være opp til den enkelte, – la dem få et valg, -  i allefall de som klarer å ytre seg, – de aller sykeste blir ikke hørt uansett.
Man kan bare spekulere i hva herr Hansen føler innerst inne.
Og slike spekulasjoner er det ikke plass for innenfor verken budsjettrammer eller som enkeltposteringer på excelarkene rundt omkring.

Og spekuleres og føles det for mye om dette emnet  på aldershjemmene, ja så må jo en kunstig sel være tingen å stryke litt på, ikke sant?
Den gir sikkert trøst når fraværet av pleiepersonell blir for merkbart og ensomt…

Takk til alle dere som har fulgt Englepusbloggen her på vg. Det har vært latter, glede og alvor. Ønsker alle sammen lykke til videre, – kanskje vi møtes igjen i bloggverdenen.

Jeg legger ikke penna helt ned, – etterhvert blir det litt aktivitet på mitt nye bloggsted: http://bloggenmin.lenakaralar.priv.no

Som ” i gamle dager” blir det nok ikke mtp. aktivitet, – men saker der ute i verden som opptar meg, MÅ jeg innimellom bare få knatre ut av tastaturet…..

Slik som denne saken  over her, – det siste innlegget fra Englepus på vg…..

Litt vemodig er det jo.

Ta vare på dere selv, folkens!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

*********************************************************************************************************************
…….til nye prosjekter, som krever tid.
Englepusbloggen består, – men i disse første månedene av året er det i hovedsak andre prioriteringer som får Englepus sin oppmerksomhet.
Bloggen på Ipublish er lagt i skuffen foreløpig, og her inne blir det som sagt liten aktivitet akkurat nå. Men plutselig er jeg tilbake igjen, med nye betraktninger om det meste, – og ingen av dere vil bli glemt.
Ikke vennene på Ipulish, heller. Venner er venner
Sender en stor og god Englepusklem til dere alle sammen inntil vi “ses” igjen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Luke nr. 17 i Jojjas adventskalender:

Har lest så mange innlegg som har fornuftige betraktninger om ventetiden vi nå er inne i.
Hvor viktig det er å ikke stresse, og heller roe ned og senke kravene til seg selv.
Tror ikke det er alle som er like flinke til å følge sine fornuftige oppfordringer, – ei heller Englepus, selv om hun forsøker.

I dag har jeg lyst til å skrive litt om nettopp…. dagen i dag.
Som ”jordmormatja” i den koselige sangen av Alf Prøysen, som setter seg ned foran vinduet for å se etter julestjerna, så setter Englepus seg ned og tenner et lys på bordet og oppfordrer deg til å gjøre det samme.
Lys i mørketida er så viktig, og siden jeg ikke er en troende person, så er ventetida for meg også en ventetid på vintersolhverv, og lysets tilbakekomst over bygd og by.

Uten lys ikke noe liv.
Og ikke noe liv, ikke noe håp.
Så lenge det er liv er det håp, er det et gammelt ord som sier.

Så det å tenne et lys i hjertet sitt er også viktig. For når lyset er tent i hjertet, så skinner det liksom litt på de som er rundt oss også.
Lys er håp.

Så mens jeg betrakter flammen som danser på toppen av stearinlyset, tenker jeg på en episode ved en fotgjengerovergang her forleden.
Om en dame som virkelig hadde dette lyset i hjertet sitt:

Det satt en nærmest nedsnødd mann i rullestol ved siden av veien.
Fortvilet forsøkte han å komme seg over fotgjengerovergangen i dette kjøretøyet sitt.  Men masse løssnø gjorde at han satt bom fast.
Hjulene bare spant hjelpeløst, han kom verken fram eller tilbake.
Min mann og jeg tenkte på å stoppe midt i veien for å hjelpe, men det rakk vi ikke.
For der kom denne godt voksne damen seilende opp ved siden av mannen.
Med en bestemt mine holdt hun hånda opp mot oss bilister, – ikke ulikt en trafikkonstabel, – og gjøv deretter løs på rullestolen.
Etter noen rykk kom de løs, og mannen og damen fløy over. Hun vinket til oss fordi vi stod der og ventet (skulle bare mangle!) og vi vinket tilbake med store smil og lys tent i våre hjerter, på grunn av hennes omsorg og hjelpsomhet.

Disse to menneskene, hjelperen og den som ble hjulpet, – en helt vanlig ettermiddag i desember, ble for meg et symbol  på lyset og håpet.
For det at et menneske hjelper et annet er ingen selvfølge, dessverre.
Mange er de eksempler på at folk bare går videre i sin verden, når folk detter om eller blir utsatt for vold.
Noen ganger gidder ikke folk å bry seg, og andre ganger kan det være mer forståelig; de tør ikke gripe inn.

Mens jeg ser på dette lyset, som etter hvert etterlater seg en tåre av varm stearin, sakte rennende, så kommer jeg på at vi nærmer oss en høytid mange barn gruer seg til og gråter over.
Fordi mamma og pappa ikke kan nyte alkohol med måte, og som krangler og slåss.
Jula skal være gode minner, også for barna, – som er selve legemliggjøringen av neste generasjons håp og lys for denne planeten.

La oss tenne et lys i deres hjerter også, ved å vise omtanke, omsorg og forståelse for at deres verdensbilde er så mye mer skremmende og noen ganger mer  uforståelig enn vårt, – de voksnes.

Før vi runder av vil Englepus benytte sjansen til å takke  for alle morsomme, spennende og koselige kommentarer som er blitt lagt igjen av dere i året som har gått.  Måtte dere få en nydelig julefeiring og et håpefullt nyttår, – alle sammen!
Englepus tar nå juleferie fra bloggen, men er tilbake igjen i starten av 2011.

Helt til slutt vil jeg  legge ved en videosnutt, lånt fra You Tube, – med en sang som har en nydelig tekst og melodi. Og bildene som gjengis her setter virkelig en spiss på budskapet.

Ta deg tid til å se hele videoen, kanskje tennes det et lys i hjertet ditt også….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

*************************************************************************************************************
Det er ikke morsomt med frosne vannrør, og det er i alle fall ikke morsomt med frosne vannrør som etter oppvarming lekker over hele fjøla og forårsaker oversvømmelser og muggdannelser i kjelleren.
Sånt blir det stygg lukt og dårlig innemiljø av.
USA burde investere i en skikkelig rørlegger, for det er stor fare for at det diplomatiske miljøet verden over kan bli både iskaldt og særdeles illeluktende etterhvert slik som det flommer over med  informasjon nede i kjelleren ”over there”.
Hvis “de store gutta” ikke har humoristisk sans da, og heller ler litt av seg selv og det faktum at politikere er som mennesker flest. Noen er feige, andre grådige og så baksnakker de hverandre hele gjengen.
Hemmelige allianser av typen: ”Jeg sier ingenting om du fikser x antall dollars på kontoen” er eldre enn historiene om Jesus som går på vannet.
At folk blir så overrasket over det som drypper ut av informasjonskrana nå, er for Englepus en gåte. Vi er vel ikke så naive at vi trodde toppolitikere og verdensledere var bedre mennesker enn oss selv, fordi de innimellom spiser kaviar og suser rundt i private jetfly dann og vann?
Englepus er slett ikke overrasket, og det burde ikke resten av verden være heller.
Om Julian Assange er en helt eller ikke er det for tidlig å uttale seg noe om, – men det som foregår nå er særdeles interessant å følge med på.
Og mens USA febrilsk (?) tråler ”the yellow pages” for en dyktig ”rørlegger” for å stoppe en stadig hurtigere dryppende kran, så kan jo vi andre lene oss tilbake og spise litt popcorn, eller tenne noen lys som jeg har gjort her….

Ha en god helg da dere, med eller uten lekkasjer! 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

***********************************************************************************************************
Er festen virkelig over?
Englepus har vært med på en heidundrende fest, høy stemning, mange diskusjoner og noen krangler. God mat og drikke, – skikkelig føde for ”de små grå”.
Nå sitter hun litt utslått på kjøkkenet, – der festdeltagere ofte vagler seg, enten for å baksnakke eller gråte.
Hun gjør ingen av delene.
Men mange av den koselige gjengen hennes har tatt siste slurk av glassene sine og balansert seg ned trappa på høye hæler.
En og annen gentleman tusler hakk i hæl, og byr de mest ustødige ei hand å klamre seg til ned trappesvingen.
Snart hører hun at ytterdøra slår igjen der nede.
Det blir veldig stille, hele rommet holder liksom pusten.
De er på vei til en annen fest og ute på gata blir nattestillheten brutt av høy latter og glade utbrudd.
Englepus har tatt av seg sine høyhælte sko, – leker litt med dem under kjøkkenbordet, og nipper til drinken.
Den siste?
Hun har allerede et avtalt tidspunkt på den nye festen, men er som nattdyr flest, – ikke klar til å avslutte helt.
Syns Ole Brumm var en klok liten fyr, som sa: – Jatakk, begge deler!
Hun ser seg rundt på kjøkkenet. Et sabla rot, og bak ei dør høres dype stemmer.
Er det fremdeles folk her?
Nysgjerrig lener hun seg mot døra for å lytte, uforskammet som hun er, bedøvd på lutter glede og alskens fludium.
Litt ustødig i ganglaget må karmen fungere som støttekontakt.
Det lyder et lite dunk da kneet treffer karmen, og diskusjonen bak døra klippes av.
- Inni heiteste h……!
Hun freser av smerte, og håper at ingen er så edrue at de ønsker å finne opphavet til lyden.
Etter litt hviskende mumling blir det igjen fomlet og klirret med glass, og samtalen bak døra tar seg opp igjen.
Hun puster lettet ut.
Som på fester flest er det alltid noen som sladrer litt bak ryggen, dolker de som gikk.
-Ja, vi er vel ikke bra nok for dem, vi! Denne festen var ikke morsom nok, forbanna  h…..!
Det ropes fortvilet ut fra en bassbetont mannsstemme.
Hun hører at noen er enige, andre ikke, og snart er krangelen i gang.

Englepus sukker og  går tilbake til kjøkkenbordet, siger litt sammen og kjenner at hun er sulten.
Veldig sulten.
Nå har hun allerede lyttet ved døra, så snoking i kjøleskapet blir bare en rimelig fortsettelse.
Kjøleskapet åpenbarer mer drikke, – billig pils, men noen mer eksklusive flasker er stuvet bort, helt bakerst, bak visne gulrøtter.
Bak disse igjen ligger en svart metallboks.
Med rød skrift på hvit lapp står det: Må ikke åpnes! Tilhører VGB Mod!
VGB Mod? Hvem er det?
Hun ser seg rundt i rommet, kjenner kriblingen av drikken i kroppen, tar med seg boksen og tar plass bak kjøkkenbordet igjen.
De lilla høyhælte ligger litt skuffet og fornærmet under stolen, men hun enser dem ikke, ikke nå.
De lilla neglene kjærtegner boksen, leker med lokket og vet at denne fristelsen kan hun ikke stå imot.
Like før hun lirker av lokket, tar det i døra der borte.
Det hele blir så absurd komisk at Englepus begynner å le.
Små latterhikst  flyter fra magen oppover i kroppen, – hun klarer ikke å stoppe, ler bare mer og mer. Latterkulene farer veggimellom, som fargerike sprettballer hun ikke har noen som helst kontroll på.
” Jatakk, begge deler!” er det eneste hun klarer å presse fram mellom hikstene mot vedkommende som åpenbarer seg i døra, og den svarte boksen deiser sjokkert i golvet med et metallisk smell……

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Debatten omkring pelsdyrnæring og  pelsbruk har rast den siste tida, nok en gang på grunn av opprivende bilder fra pelsdyrfarmer.
Det har falt pelsbrukerne tungt for brystet at kremen av kjendiser i Norge sier nei til pels.
Siste utspill i saken kommer fra høyresida og Julie Voldberg, som refser kjendisene for å være dobbeltmoralistiske når de ifører seg bomull, når man vet hvor begredelige forhold kvinnene i bomullsindustrien lever under.

En slik argumentasjon hadde jeg ikke ventet av en såpass høyt profilert høyrepolitiker, – det blir rett og slett for lite gjennomtenkt! ( Her var fristelsen rimelig stor til å skrive et ord som begynner på d og slutter på  m !)
Rekk opp hånda dem som ikke bruker bomull, enten de befinner seg i eksklusive høyrekretser eller den mer ”gemene hop på golvet…..”
Tenkte jeg det ikke. Ikke mange som handler bruktklær på Fretex heller, kanskje?
Det er vel de færreste som sprader rundt i silke, lin eller hamp? Eller, siden det er en høyrepolitiker som uttaler seg her, – kanskje den godeste Voldberg har en bomullsfarm oppi ermet som hun høster av som bigeskjeft når trangen til et nytt klesplagg melder seg? Skattefritt utbytte, selvfølgelig….
Hun kan ikke mene alvor når hun sammenligner pelsdyrnæringa og bomullsdrift?
Hvis den uvitende stakkaren ikke er klar over forskjellen, så kan jeg fortelle at pelsdyrnæringa foregår her i landet, og forbrukerne må aktivt gå inn for å skaffe seg etterlatenskapene av en ulykkelig rev eller mink. Man finner ikke revepels på hvert et kjøpesenter rundt om i Norge.
Her har vi faktisk mulighet til å påvirke det som skjer, både gjennom bevisste valg som forbrukere,  og  gjennom lovgivningen.
(Hvis det hadde vært noe tak i norske politikere da….)
Prisene på pels er også så høye at det er de færreste som stolt kan iføre seg slike statussymboler.
Den verdensomspennende bomullsindustrien kan vi ikke påvirke i like stor grad, det skjønner de fleste, selv om nå kjendisene her hjemme skulle gå i skammekroken, krype til korset og  boikotte bomullsproduksjonen.
Påvirkningskraften er lik null!
Å velge” fair trade” når det gjelder bomull er også et spørsmål om økonomi og tilgjengelighet. Hvis man ikke senker prisene og gjør det mer tilgjengelig for folk flest, så vil ikke folk gjøre noe med handlevanene sine, så enkelt og kynisk er det!
Det blir som innkjøp av frukt og grønt, – er prisene for høye, ja da lar folk være å kjøpe.
Da må man spørre seg: er folk med dårlig økonomi mindre moralske og bevisste forbrukere enn de velbemidlede?

Og misforstå meg rett, – det er forferdelig at kvinner og barn, våre medsøstre og medmennesker får så store helseproblemer av sitt arbeide innenfor bomullsproduksjon.  Men, inntil storkapitalistene og fabrikkeierne finner andre alternativer, så vil disse kvinnene lide.
Og vi vil fortsette å kjøpe, – med mindre man finner det man trenger i bruktbutikker eller prisene på ”fair trade” bomullsprodukter går ned. ( Hvor finner man forresten ”fair trade” bomullsprodukter som den vanlige forbruker kan  kjøpe uten å bruke 2/3 av månedslønna? )
Sånn var det  med forurensing av KFK gasser tidligere, inntil et annet alternativ var på plass, så ble ozonlaget ødelagt hver gang vi sprayet håret med hårlakk, eller et kjøleskap havnet på søppeldynga.
Når det gjelder pelsdyrindustrien, –  forbrukerne burde boikotte hele næringa, – de fleste klarer seg fint uten pels.
Ja, rent bortsett fra enkelte kvinnelige representanter fra høyresida da, – som er trippelmoralistiske, om man skal falle for fristelsen å bruke samme terminologi….
Ikke bare bruker de pels og bomull, – de aller fleste fiffer seg vel  med en ”bloddiamant” eller to som barn har ofret helse og liv for å grave fram fra klaustrofobiske og farlige gruveganger? (noe å tenke på for oss alle når julegavene om en drøy måned skal pakkes opp….? )

Så inntil videre har i alle fall jeg god samvittighet, dobbeltmoralistisk bomullsforbruker som jeg er.
Ikke bruker jeg pels og diamanter, men noen ganger handler jeg på Fretex.
Slå den du, Julie Voldberg!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

*********************************************************************************************************
Det gamle ordtaket om musene som danser på bordet når katten er borte er modent for revisjon.
Tar man en titt på overskriftene som lyser mot oss fra diverse nettaviser, så er det ikke rom for noen som helst “musedans” uansett hvor man befinner seg på verdenskartet, – kan det virke som.

For det er det norske politikere er, – forskremte mus som enten er sinnsvakt dumme og uvitende, eller lurer sitt eget folk så til de grader at ingen journalist med karrierestigen klar orker å gjengi ” the whole truth and nothing but the truth” om den såkalte “overvåkningsskandalen”.
Katten som danser på ulike bord er naturligvis amerikansk etterretning, som utnytter sine venners gjestfrihet i beste Orwellske : “Storebror ser deg stil”.
Om vi er overrasket? Nei!
Men hvem som visste hva og hvem som egentlig tok seg til rette, – ja se det er en helt annen historie, som vi garantert ikke får vite……
Mens vi optimistisk venter kan man jo se på bildet nedenfor og selv gjøre seg opp en mening om hvem det er som symboliserer hva…….    

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende